Kontakt oss!

Bilder

   Startsiden

 Hit Counter      

 

      Redaktør:

    Kirsten Slørstad

Aktuelle lenker:

Aukrustsenteret Alvdal

 

Hei, og takk for hurtig svar.

 Jeg leste om utstillingen i Avistegnernes hus i Drøbak i Aftenposten like før helga, en artikkel som Stanghelle hadde skrevet. Deretter søkte jeg på nettet og fant nettsidene og medlemsskapet der. Jeg var i utgangspunktet ikke klar over denne foreningen og det var helt spontant at jeg søkte medlemskap, der og da.

Jeg har helt siden guttedagene (jeg er født i 1952) vært fasinert av Kjell Aukrust. Min onkel (Helge H. Rustad) var barnepike for Kjell og hans to søsken når han gikk på Storsteigen landbruksskole. Min onkel bodde hos Aukrust og når foreldrene til Kjell var borte, hadde min onkel full hyre med å holde styr på barna. Han brukte ”billigkaker” som han hadde med seg hjemmefra, og alle mulige midler, for å lokke dem i seng. Det meste jeg leste om i Kjells bøker fant jeg ut måtte stemme, pga de historiene onkel fortalte. Min onkel giftet seg aldri, kanskje han fikk nok den vinteren J?

Kjells far satt på Stortinget for Bondepartiet i perioden 1928 – 36, og kjørte forbi gården her (Rustad) rett som det var. Det hendte han var innom og besøkte min bestemor (født i Wisconsin). Hun var lærerinne med mild autoritet,  de to hadde felles kjente og slekt og hadde nok mye å snakke om.  Noen ganger hadde Lars med røverguttene sine, Odd og Kjell. Min far, som var av det forsiktige slaget,  husker dette som et mareritt fordi lekene hans ble så hardt håndtert! Min far ble imidlertid etter hvert stor tilhenger av Kjell og hans humor.

Fordi jeg har en sønn (29) som tegner, ringte jeg for mange år siden til Kjell, og fikk lov å sende noen tegninger som min sønn hadde laget. Han ringte opp og ga følgende råd: ”Sett en beksømsko på bordet og la gutten tegne den. Ikke la ham kopiere det andre har tegnet. Slik utvikler han talentet sitt.” Siden min sønn er på Ås akkurat nå, tipset jeg ham i går om å dra innom utstillingen.

 Jeg har tørket både lattertårer og andre tårer over Kjells måte å beskrive livet på. Det han skrev etter både morens og søsterens bortgang er jo eksempler på hans dype side.

Og høna som ikke lot seg affisere av kinaputten, bruker jeg rett som det er i flere sammenhenger.

Siden jeg selv liker å skrive, har jeg ofte tenkt på (og funnet trøst i) hva Kjell sa om hvor mye han jobbet med tekstene. Det virket jo ikke slik når man leste dem. Lekende lett, på en måte.  Etter dager og netter, og sider med tekst, sto han igjen med EN setning når han skulle beskrive sin bror. Kona Kari hadde vel deltatt aktivt på redigeringsfronten: ”Bror min leste bøker frivillig!” Det sa jo det meste, om begge.

 Ser frem til å bli medlem.

 Med vennlig hilsen

 Nils H. Rustad

Tilbake til åpningssida